Et innlegg i Klassekampen kalte fotballfeberen under VM for «nasjonalistisk hysteri». Jeg ser det helt annerledes. For meg handler dette ikke om nasjonalisme – det handler om idrettsglede, fellesskap og minner som varer livet ut.
Hysteri? Nei, dette handler om fellesskap.
Jeg leste innlegget til Lasse Efskind i Klassekampen med overskriften «Hysteri!». Jeg må innrømme at jeg ble litt trist.
For av alle mennesker burde en tidligere toppidrettsutøver vite hvilken kraft idrett faktisk har.
Jeg tror de fleste av oss skjønner at fotball ikke løser verdens problemer. Verden har kriger, fattigdom, urettferdighet og naturkatastrofer. Det blir ikke borte fordi Norge spiller VM.
Men betyr det at vi ikke skal få lov til å glede oss?
Jeg mener tvert imot at vi trenger slike øyeblikk mer enn noen gang.
De siste dagene har vi sett noe fantastisk skje. Barn spiller fotball ute til sent på kvelden. Besteforeldre sitter sammen med barnebarna foran TV-en. Naboer stopper opp for å slå av en prat om kampen. Folk som ellers aldri ville snakket sammen, finner plutselig et felles samtaleemne.
Hele landet har fått noe å samles om.
Er ikke det verdifullt?
Å kalle dette nasjonalistisk hysteri blir, etter min mening, en altfor mørk beskrivelse av noe som først og fremst handler om fellesskap.
Ja, vi heier på Norge. Akkurat som svenskene heier på Sverige, danskene på Danmark og brasilianerne på Brasil.
Det betyr ikke at vi ser ned på andre.
Tvert imot.
Fotball er kanskje den idretten som binder verden tettest sammen. Den spilles i nesten alle land. På en støvete grusbane i Afrika, på en strand i Brasil, i en park i Oslo og på en liten løkke i Nevlunghavn.
Språket er forskjellig.
Reglene er de samme.
Det er noe vakkert med akkurat det.
Jeg smilte også litt da jeg leste at vikingsymboler ble trukket frem som et problem. For de aller fleste handler horn på hodet ikke om politikk eller ideologi. Det handler om humor, entusiasme og en god porsjon selvironi.
Noen ganger tror jeg vi leter litt for hardt etter de mørke forklaringene.
Det som skjer nå, er egentlig ganske enkelt.
Et folk som har ventet i 28 år på å oppleve Norge i et fotball-VM, gleder seg.
Foreldre skaper minner sammen med barna sine.
Besteforeldre får oppleve noe de kanskje trodde de aldri skulle få se igjen.
Dette er øyeblikk som kommer til å bli fortalt rundt middagsbordet i mange år fremover.
Når mitt eldste barnebarn en dag blir voksen, håper jeg han kan si:
«Jeg husker VM i 2026. Jeg husker at vi satt sammen og heiet på Norge.»
For det er nettopp slike minner som binder generasjoner sammen.
For meg er ikke dette hysteri.
Det er idrettsglede.
Det er fellesskap.
Og kanskje er det akkurat det verden trenger litt mer av.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker