I sommer har jeg kost meg foran TV-en.
Først fotball-VM. Så Tour de France.
Det fascinerer meg hvor utrolig sterke disse syklistene er. Hvor mye smerte de tåler. Hvor mange timer de trener. Og hvor små marginene er mellom seier og tap.
Men så er det noe helt annet som har fanget oppmerksomheten min.
Drikkeflaskene.
Det virker som om hver eneste syklist får nye flasker hele tiden. Én etter én. Og når de har drukket, kastes den gamle fra seg før en ny kommer.
Da begynner hodet mitt å regne.
Rundt 180 ryttere ved start. Tre uker med sykling. Utallige drikkeflasker – hver eneste dag.
Det må jo bli enorme mengder.
Jeg vet at Tour de France har egne soner hvor flaskene skal kastes, og at mange blir samlet inn igjen.
Men jeg ser også at noen havner utenfor disse sonene. Ut i grøftekanten. På jordene. Langs veien.
Og da begynner tankene mine å vandre.
Hva om en av disse flaskene blir liggende i en kornåker?
Hva om den blir kjørt gjennom en skurtresker?
Hva om plast eller andre rester etter hvert havner i maten til dyrene?
Eller i maten vår?
Jeg vet ikke om det skjer.
Men bare tanken får meg til å stoppe opp.
Kanskje finnes det gode grunner til at det gjøres slik i dag.
Men kunne vi ikke funnet en enda bedre løsning?
Hva om rytteren måtte levere inn den tomme flasken før han fikk en ny?
Hva om laget fikk en liten tidsstraff dersom antallet flasker ikke stemte når etappen var over?
Kanskje høres det litt strengt ut.
Men er det ikke ofte slik at de beste løsningene kommer fordi noen tør å stille et enkelt spørsmål?
Må det virkelig være sånn?
Den tanken gjelder egentlig ikke bare Tour de France.
Den gjelder hverdagen vår også.
For hver eneste dag gjør vi ting fordi vi alltid har gjort dem.
Kanskje er det på tide å stoppe opp litt oftere og spørre:
Finnes det en smartere måte?
Takk for at du tok deg tid til å lese.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker
- ps bildene er laget med hjelp av KI