I går var en sånn herlig vårdag som gjorde godt helt inn i kroppen.
Jeg er hjemme igjen fra hytta, og dagen startet akkurat slik gode dager gjerne gjør: med kaffe i bakeriet sammen med pappa.
Ikke noe stort. Ikke noe fancy. Bare kaffe, bakerilukt og litt prat. Det holder lenge det.
Så dro konemor og jeg til Porsgrunn i 1-års bursdag til vårt minste barnebarn.
Og altså… 1-års bursdag. Det er jo noe helt eget.
Små hender. Store øyne. Kake. Pakker.
Voksne mennesker som plutselig lager rare lyder og grimaser bare for å få frem et smil.
Jeg sier ikke at jeg var verst. Men jeg var nok ikke helt uskyldig heller.
Etter bursdagen gikk turen rett videre til Larvik.
Der skulle vi rekke å heie på Madeleine, eldste dattera mi, som har blitt en veldig ivrig løper.
Hun skulle springe Larviksløpet fra Stavern til Larvik, og målet hennes var å løpe 2 minutter fortere enn i fjor.
Så der sto vi da. En veldig stolt pappa og bonusmamma.
Og da hun kom forbi oss, med bare 350 meter igjen, var hun ikke 2 minutter foran.
Hun var 4 og et halvt minutt foran skjema.
Da kan jeg love dere at det ble roping.
Det var nesten som hun ikke var nærat en gang.
Og jeg må faktisk innrømme det:
Jeg ble rørt flere ganger denne dagen.
Først av det minste barnebarnet.
Så av den voksne dattera mi som kom springende med mål i blikket.
Rart det der.
Barna dine blir voksne. De får egne liv. Egne mål. Egne barn.
Men for deg er de fortsatt ungane dine.
Og når du står der og ser dem få til noe,
da blir du like stolt som om de nettopp hadde lært å sykle uten støttehjul.
Så ja.
Dette ble en fin dag for konemor og meg.
En sånn dag som ikke trenger så mange store ord.
Bare kaffe med pappa.
Bursdag med barnebarn.
Heiarop til dattera.
En fin dag sammen med konemor.
Vår i lufta.
Og et hjerte som ble litt ekstra fullt.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker