Jeg har gått og tenkt litt på noe jeg har sett og lest i mediene den siste tiden.
Det kommer færre asylsøkere til Norge, og dermed er det heller ikke behov for like mange asylmottak som tidligere. Flere mottak skal derfor legges ned.
Det høres jo egentlig ganske logisk ut.
Færre mennesker som trenger plass – færre mottak.
Men så kommer det jeg synes er litt interessant.
For jeg husker godt hvordan det kunne være da det skulle opprettes asylmottak rundt omkring i Norge. Det var ikke akkurat sånn at alle småsteder og kommuner sto med armene i været og ropte:
«Kom hit! Vi vil gjerne ha et asylmottak!»
Snarere tvert imot.
Det kunne være folkemøter, protester, bekymringer og ganske høy temperatur. Mange ville helst at mottaket skulle ligge et annet sted.
Men årene går.
Mottakene kommer. Folk blir kjent med folk. Det skapes arbeidsplasser, det handles lokalt, bygninger blir brukt – og kommunene og lokalsamfunnene får økonomiske ringvirkninger.
Og så skal mottaket plutselig legges ned.
Da blir det bråk igjen.
Bare med motsatt fortegn.
For nå hører vi hvor viktig mottaket har blitt. Hvor mange arbeidsplasser som kan forsvinne. Hvor mye aktivitet lokalsamfunnet mister. Og ikke minst hva det betyr økonomisk.
Og det er akkurat det jeg synes er litt fascinerende.
Dette handler ikke om menneskene som har kommet hit. Og det handler heller ikke om at kommunene ikke skal få lov til å kjempe for arbeidsplasser og inntekter. Selvfølgelig skal de det.
Men kontrasten er ganske slående.
Før kunne spørsmålet være:
«Hvorfor skal vi ha et asylmottak her?»
Nå kan spørsmålet være:
«Hvorfor skal dere ta asylmottaket fra oss?»
Det sier kanskje litt om oss mennesker.
Det vi i utgangspunktet er skeptiske til, kan fort bli ganske verdifullt når vi oppdager at det også skaper arbeidsplasser, aktivitet – og penger i kassa.
Så dagens lille hverdagstanke blir egentlig bare:
Rart hva penger og inntekter kan gjøre med måten vi ser på ting.
Dette var dagens Eriks Hverdagstanker.
